LykkeLi

Ser at det fremdeles er folk innom bloggen her jevnlig. Er litt kjekt å se, men tror nok aldri denne bloggen blir som den var igjen. Ikke minst fordi det er litt mindre naturlig å utlevere meg og min kjærestes privatliv, uansett hvor anonymt det er..

Nå er det vel over 1 måned siden mamma dro fra oss. Det var en nydelig begravelse som vi planla nøye. Alt var slik mamma ville likt. Musikken, blomstene, talen og til og med det lille heftet med fine bilder mamma selv hadde tatt.
Det var så mange mennesker som kom, kapellet var helt fullt og flere måtte stå for å få det med seg.
Det var så rørende og fint at så mange kom, men det var jo ingen overraskelse.
Det var vondt og grusomt å se alle så leie seg fordi du ikke er her lenger. Hjerteskjærende å se mine små søstre gråte fordi vi ikke har vår mamma lenger..

Dagene etterpå humper og går. Jeg har proppet dagene fulle med ting å gjøre, venner å være med, kjæreste å kose med. Jeg prøver vel bevisst å ikke sitte alene med tankene. Noen dager fungerer det, andre dager er det umulig. Uansett hva jeg gjør savner jeg deg så intenst hver eneste dag. Du var den eneste jeg alltid ringte til, fortalte alt til. Den eneste som kjente meg så uendelig godt..

Alle fine og kjekke dager føles alltid triste etterpå, fordi jeg skulle så veldig gjerne ha fortalt deg om det.
Å ha middager med familien er ikke lenger like morsomt, ikke like koselig. Det er godt å være med den fine familien vi er, men du var alltid midtpunktet, den som samlet alle. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å ha fine bursdager uten deg og din gode sjokolade kake. Og hvordan skal julen bli... Ingen mamma med julestemning opp til himmelen.

Jeg savner deg sånn mamma. Jeg skulle ønske du var her enda, jeg skulle ønske jeg aldri aldri mistet deg. Elsker deg over alt og enda mer... 

Min mamma døde på søndag. Hun fikk bare bli 43år. Endelig fikk hun fred fra den grusomme og urettferdige sykdommen. Jeg skulle ønske jeg fikk ha henne her så mye lenger.
Hun var verdens mest fantastiske person og jeg kommer til å savne henne av hele mitt hjerte hver eneste dag..

Tusen takk for at du alltid var verdens beste mamma, for at du har gjort meg til den jeg er. Kommer alltid til å elske deg mamman min.. 



 

Det er vanskelig å holde bloggen gående. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive lenger. Det er som om jeg er delt i to. Og jeg vet at de fleste leserne jeg har her kun er interessert i å lese det jeg startet hele bloggen med. 
Men det er vanskelig å være så overfladisk akkurat nå. Jeg finner ikke like stor "glede" i det akkurat nå.

Den ene delen av meg er så enormt glad. Overlykkelig over å ha truffet en fyr som jeg er forelsket i. En som får meg til å føle meg fantastisk, alltid. En jeg kan sove sammenslynget med hele natten og våkne svett og klam med, men alikevel ha sovet fantastisk. Jeg er så enormt glad for at jeg har fått en kjæreste som jeg har det fantasisk med.

Den andre delen av meg har det bare vondt, er redd og har en sorg som bare kommer til å bli verre. Å vite at min mor har kreft som ingen kan få bort er grusomt. Å se henne bli verre hele tiden og å vite at hun aldri blir bedre er bare umulig å beskrive med ord. Jeg savner min mor allerede, selv om hun enda er her så savner jeg så enormt den mammaen jeg hadde før hun ble syk.
 Hun som var full av energi, som tullet og tøyste, som alltid suste rundt og gjorde alt, lo og snakket hele tiden. Hun som alltid var der.

Dårlig samvittighet har fått en helt ny betydning. Jeg føler meg konstant egoistisk som er lei meg, når mamma er den som har det vondt og vanskelig. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg ikke er der nok, jeg har dårlig samvittighet for at jeg savner henne slik som hun var før. Og jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg koser meg, eller når jeg svarer "bra" på spørsmålet om hvordan jeg har det.

Jeg skriver dette her fordi jeg ikke orker noe jævla kreftstøtteforeningsskit akkurat nå. Jeg orker ikke å være en av mange, orker ikke å høre om andre som har mistet noen. Fordi jeg skulle ønske det var noe ingen noen gang skulle måtte oppleve.

Sorry til alle dere som håpet på noe mer juicy, men dette innlegget var kun for min egen del denne gang... 

Rart hvordan en anynom blogg kan dø ut når man plutselig ikke lever ut singellivet alle helger lenger. 
Det er også rart hvor lett jeg har skrevet detaljer om de tilfeldige jeg har truffet de ulike helgene, mens nå når jeg treffer den samme personen klarer jeg det ikke.

Kanskje det er for sukkersøtt og kjedelig til at jeg gidder å dele det? Jeg vet jo hvor lite spennende det er å høre på nyforelska folk snakke om sine "utvalgte". Jeg kjenner at det er skummelt å bruke ordet forelsket. Kanskje fordi sist jeg ble forelsket satt jeg der som en idiot etterpå.
Jeg er redd for å snakke om han høyt fordi jeg er redd det da går over. Selv om jeg egentlig vet at han ikke er slik. Han kommer ikke til å plutselig ikke ville ha meg.

I dag har hele min eksistens kun eksistert i armene hans. Det er faktisk helt utrolig herlig.


I går fikk jeg middag av ham. Jeg får nesten aldri middag av noen, det er alltid jeg som lager mat til andre.
Etterpå tok han meg med til vennene sine. Stor stas, stor skrekk, men det gikk veldig bra. Kjekke morsomme venner.

Når natten kom gikk vi fra byen og dens galskaper og hjem til han. Av røyk klærne og opp i sengen hoppet vi. Å sove i armene hans er fantastisk og jeg sover bedre enn noen gang. Jeg har fått så mange kyss på hele meg at jeg hadde mistet tellingen de første 10 minuttene.
 

Akkurat nå finnes det ikke noe bedre enn å føle seg ønsket og satt pris på. Å kjenne at han studerer hver detalj på hele meg, det er ikke flaut, ikke pinlig, bare herlig.

Nå tar overtroen meg igjen, jeg tør ikke skrive mer om han eller om "dette". Jeg bare håper jeg får nyte det enda lenger.



 

Etter date på fredag var jeg jo rimelig frustrert over "no action" tendensene og begynte å lure på om jeg plutselig bare var en fremtidig venninne.
På lørdag var det bursdagsfest for min gode venninne. Det var masse kjekt prat og en kjekk tur til byen. Etterhvert ville de gå videre, jeg ville treffe daten min. Jeg sa hade til gjengen og tuslet til det andre utestedet for å treffe ham og vennene hans.

Det var herlig å se ham og utrolig hyggelig å hilse på vennene hans. Etter hvert følte jeg at tiden var inne. Det vil vel si at ølene ga meg et ekstra push? Jeg kysset ham hvertfall og for å si det slik, det var populært! Plutselig var vi de teite parene som står å råkliner på et utested. Beklager folkens, men jeg kunne virkelig ikke for det!

Fikk vite etter noen dager at de stakkars vennene hans hadde kommet bort til oss midt oppi råkliningen, dessverre merket ingen av oss dette.

Det endte med at jeg tuslet med ham hjem og hadde verdens deiligste natt. Jeg kan dessverre ikke komme med heftige detaljerte beskrivelser om vill sex, men jeg kan fortelle at det var helt fantastisk. Det er lenge siden jeg har følt meg så ønsket og satt pris på.
Vi sov omslynget i hverandre, våknet sikkert hver time og startet nye koserunde. Neste morgen forflyttet vi oss til sofaen og der ble vi. Den beste søndagen jeg har hatt på lenge.





Nå har han vært her to dager på rad og jeg har seriøse utslett på hake og overleppe. Nok klining snart eller?

Og dere, jeg har et alvorlig tilfelle av sommerfugler i magen også. Jeg elsker det, men jeg er også livredd. Men fy faen så deilig det er!

Håper det er flere enn meg som har det herlig på den våryre fronten. 

Ja, tidenes tørkeperiode her. Egentlig passer det med vanligvis helt uendelig dårlig. Kan ikke si at jeg IKKE er seksuelt frustrert, men denne gang håper jeg tørkeperioden er god for noe.

Daten som jeg skreiv om sist gikk bra og nå har vi hatt to dater til. Det er utrolig koselig og jeg er skikkelig nervøs og spent før jeg treffer fyren. Føler meg nesten ikke som meg selv, for jeg er ikke vant til å være så sjenert..?

Idag hadde han med seg en vin til meg og jeg hadde laget middag til ham. Han var her i mange timer, men rotehode som jeg er tenker jeg alltid negativt.

Er det normalt å være på date nr.3 uten NOE form for fysisk kontakt? Altså jeg fikk en klem da, når han gikk. Skal jeg liksom bare kaste meg over ham neste gang? Tenk om han egentlig bare vil ha en ny venninne?

Jeg tror ikke dating er greia for meg, tenker meg jo i stykker her... 

I helgen dere, da reiser jeg til Oslo igjen, endelig!
Da skal hælene, festsminken og partybuksa på for da er det tid for Robyn konserten!!
Hvis noen vil spandere en kebab fra Bislett på meg bare gi lyd, jeg er et desperat menneske etter kebab.

Ha en fantastisk helg folkens, det skal jeg mens jeg vrikker rumpa til verdens kuleste dame!

Jeg har skrevet litt om dette før, men har utelatt det lenge. Idag klarer jeg ikke la være å skrive om det fordi det påvirker meg på en ubeskrivelig måte og jeg kan ikke lenger prøve å late som det ikke er noe farlig..

Min kjære fantastiske, flotte og perfekte mor har blitt syk. Hun ble alvorlig syk i høst, det har gått opp og ned, men nå har det gått ned. Å vite at man sannsynligvis mister den personen man elsker mest i hele sitt liv er en følelse jeg aldri aldri håper noen må kjenne på. Dessverre skjer dette med mennesker hele tiden, men for meg er ikke det noen trøst i det hele tatt.

Det som er vanskelig i denne situasjonen er hvor kompliserte vi mennesker er. Jeg vet så godt hvor alvorlig det er, alikevel prøver jeg så desperat å late som at alt er som vanlig.
Jeg lever i tidenes berg og dalbane, og jeg aner ikke om jeg noen gang kommer av. Jeg liker ikke berg og dalbaner lenger..

Igår var jeg på daten min. Fy faen som jeg grua meg, var utrolig spent og helt enormt nervevrak. Men daten min var kjempe kjekk. Jeg koste meg masse, lo, smilte og snakket og var utrolig gla og fornøyd når jeg kom hjem ganske sent. Det var en helt uskyldig og søt date som jeg kjenner at jeg håper jeg får se igjen.

Så kom jeg hjem og hele verden raste ned i hodet på meg, når jeg husket hvilke grusomme nyheter jeg hadde fått om mamma.
Det er en veldig vanskelig å merkelig følelse, å glede seg over en vellykket date, for deretter å gråte fordi jeg egentlig er helt ubeskrivelig trist og lei meg.
Dårlig samvittighet har fått en ny betydning for meg..

Håper dere har en mye bedre helg enn meg, beklager at jeg ikke kunne muntre dere opp denne gangen!

Det har blitt en del flasker i det siste, litt for mye for en stakkars lav jente kanskje. 
Det som er mest skummelt er hvor enormt lite sosialesperringer jeg får når jeg drikker litt for mye rom &cola, tequila, vin og øl. For en herlig mix ikke sant?

Det begynte meg at jeg fant nummeret til en, la han til på facebook og satt igjen med tidenes fylleangst. Hvor stalker kan man virke?!

Heldigvis kom litt av sjarmen tydeligvis fram, eller jeg kan hvertfall håpe at det var det som kom frem. Uansett har det endt med at jeg skal på date i helgen. Og fy faen som jeg gruer meg.. Ønsk meg lykke til? 

I mens syns jeg dere skal sjekke ut denne fine, fine sangen. Jeg klarer ikke å legge ut linker på denne teite dataen, så dere får copy/paste selv!

http://www.youtube.com/watch?v=GB3RQcSZirc

Jeg driver med lister. Siden jeg leste Erlend Loe sin "Naiv.Super." har jeg alltid likt lister. Min liste er over diverse erobringer. Veldig greit å ha en enkel oversikt. 
Ettersom jeg har vært singel en stund nå stiger dette antallet jevnt og trutt. Noen ganger tar jeg meg i å tenke "Faen, jævli slutty." Men så tenker jeg, faen heller. Hvis jeg vil ha sex, hvorfor ikke!! Så jeg velger å kalle meg maneater heller. Bedre i mine ører nemlig.

I helgen var vi ute og feiret min flotte venninne. Det var et fuktig vorrs og på byen ble det enda mer fuktig. Øl, vin, fernet og drinker gikk ned på høykant. Vi danset og koste oss, hele gjengen med flotte jenter.

Plutselig kom cubaneren inn og jeg sprang lykkelig bort for å hilse.

Han så like glad ut som jeg var, og plutselig tok vi dansegulvet med storm. Correction, han, tok dansegulvet med storm. For selvfølgelig kunne han danse som en jævel! Jeg følte meg som en sekk med poteter. Men det var hot, intimt og deilig og jeg kjente ham puste meg inn i øret. Ja jeg blir fort gira! 

Etter en stund kom tydeligvis de han var med den kvelden. Ei cubansk jente og hennes mor. Jeg ble rett og slett jaget bort!! Jeg ble selvfølgelig drit fornærma og tusla furt bort til gjengen min.

Det nærmet seg stengetid og jeg hadde peilet meg ut en kjekk mørk fyr. Vi hadde danset litt, og jeg vet ikke hvordan det skjedde, men vi hadde hvertfall blitt enige om at jeg skulle bli med ham hjem.
Når vi skulle gå måtte jeg vente i hundre år på ham fordi han selvfølgelig hadde mistet jakken sin. Litt moodkiller der kan du si.

Hele veien hjem til ham gikk til klining og krangling. Merkeligste gåturen hjem jeg har hatt. Han var frekk, jeg var frekk og det hele ble egentlig utrolig morsomt. Vel hjemme hos han hadde han selvfølgelig besøk av to kamerater, så jeg var en smule utsatt. Vi flyktet til soverommet.

Der fikk jeg vite at han hadde hatt dame i 5år, og jeg var den første etter henne. Herlig. Alle vet at sex etter et forhold pleier å suge dass.
Heldigvis sugte det ikke dass. I det hele tatt. Jeg aner ikke når jeg sovna, men da jeg våknet dagen etter følte jeg meg rimelig ødelagt.

Flaks for meg; var han flink til å få meg til å glemme mine sorger. Det ble litt nakenslossing i sengen, masse heftig rotings og masse masse masse deilig morgensex. Og for første gang i mitt liv elsket jeg å ri. Noen ganger er det bare stress, men denne morgenen var det bare fantastisk deilig.




Da jeg følte meg klar for å gå hjem kledde jeg på meg. Det er alltid da man innser at turen hjem kan bli ganske klein.

Minishorts, tynne strømpebukser og hæler fra en annen verden.

Heldigvis, igjen, var han en gentleman så jeg ble kjørt hjem. Fantastisk!

"Hade bra, det var gøy!"
"Ja takk, du er jo min rebound."
"Okey, det der er frekt sagt til en jente!"

Og hjem tuslet jeg.
Idag er jeg støl som faen, og jeg føler jeg har blåmerke rundt hele musa. Herlig..
Og dermed ble lista et nummer lenger. ;)